Jeg ble noe tilfeldig med en gruppe på en 1814-omvisning i Stortinget.
Han som viste gruppen rundt, var tidligere administrativ leder av Stortinget, Hans Brattestå. Brattestå er jurist, og levende opptatt av formuleringene i de viktige tekstene fra 1814: Grunnloven av 17. mai, Kieler-traktaten, Mossekonvensjonen og Grunnloven av 4. november.
Brattestå gav oss hans forståelse av 1814. Her er mitt forsøk på å gjøre noe av dette tilgjengelig for andre
I hele dette bemerkelsesverdige året insisterte norske forhandlere på det samme ordet de hadde truet danskene i tre hundre år til å godta: Norge er et selvstendig rike. Kong Carl Johan måtte til slutt også godta dette.
Norge insisterte også på at først skulle grunnloven skrives, og så skulle kongevalget skje. Både den danske Chr. Fredrik og svenske Carl Johan bøyde seg også for dette.
Og med dette på plass, hadde Norge det de trengte til å både gjennomføre parlamentarismen og almen stemmerett.
For det svenske monarkiet utgjorde etterhvert Norge en smittetrussel. Det svenske folket kunne finne på å ta etter Norges reformer. Sveriges konge ventet på en anledning til å fri seg fra Norge uten å tape ansikt. Den kom desverre aldrig.
Jeg avslutter med å sitere Brattestå direkte:
Ellers synes jeg vel også slottsprest Claus Pavels på Akershus hadde dekning for sine ord i dagboken på 31. desember 1814 om at dette var et “Annus Mirabilis” [Red.: Et bemerkelseverdig år], og som han sa: “Det kaldes et Aar og bestod ligesom dets Forgjængere af 365 Dage, men Aarhundreder ere henrullede og have været langt mindre mærkverdig end dette Aar.”
Det var en fabelaktig opplevelse å kunne fordype seg i vakker arkitektur, kunst og 1814 historie i to fulle timer!
