Kiko og jeg hadde et kort men intenst møte med Antonio Espinosa på mandag. Han er direktør for museet og også forfatteren bak den historiske romanen Ojo de Baco. Han fortalte oss om utgravningene museet ønsket å fullføre før åpningen av museet til sommeren. Antonio var frustrert over at fullførelsen av utgravningene på Torres-stranda kunne bli utsatt fordi de manglet samarbeidspartnerer og ti tusen euro.
I tillegg snakket vi om tiden det norsk-svenske sykehuset i Alcoy tilbrakte i Villajoyosa, nemlig på den samme skolen som nå vil huse det nye Vilamuseu. Han fortalte at oppholdet her varte i fire måneder. Det startet med forberedelser i desember 1938 og frem til borgerkrigen sluttet i april 1939.
Siden vi hadde besøk av folk som jobber med museer, ba vi om en omvisning gjennom noen som jobber på prosjektet. Da Antonio fikk høre det, ville han gjøre omvisning selv, og vi fikk med oss noen fler. Kommunen selv stilte opp med flere consejales, etatsjefer, arkitekten og byggmesteren og vi fikk en omvisning vi sent vil glemme.
Antonio Espinosa er svært opptatt av museet skal være lyst og åpent. Spesielt mente han at dette var viktig får folk med psykiske lidelser. Så museet går i mot trenden med mørke museer med punktbelysning og tilbyr istedet åpne flater, glass og lys. For å motvirke klaustrofobi har de heiser med glassdører og glass mellom mange rom.
Museet får andre funksjoner som kan lette tilgjengeligheten som styreskinne for blindestaver, ramper laget for rullestoler, heiser som kan ta tyve rullestoler av gangen. Gulvene er til og med forberedt på å tåle en liten buss for de som ikke kan bevege seg i det hele tatt. Bussen kan også ta kjempeheisen opp i alle de 3 etasjene over bakken og de to under.
Museet blir også åpent ved at publikum får tilgang til laboratoriene og konserveringsplassene. Man kan få stå og se på de som arbeider med konservering, og vil få forklart prosessene der og da.
Museet skal være for hele byen. Også for oss trekkfugler fra Norden! Når støvet for lagt seg skal sykehuset vårt bli tilbørlig minnet, slik at alle kan se at her var Norge og Sverige sammen med å lage et hospital som reddet tolv hundre krigsskadde.
Antonio Espinoza formelig gløder når han forteller. Vi er utrolig takknemlige for at han ville bruke sin tid på følge oss rundt i dette nye smykket i den byen vi er blitt så underlig glade i!
